Leve i frykten

Alle har vel angst for noe til enhver tid. Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker. Sosial angst skiller seg fra skyhet og prestasjonsangst ved at tilstanden har høyere alvorlighetsgrad, den preger deg og den fører til mye ubehag og funksjonstap. Jeg selv sliter veldig med sosial angst og daglig må jeg omgås med mennesker, enten om det er nære, bekjente eller ukjente. 

De som har sosial angst, ihvertfall jeg har et stort problem med og gå ut døren uten og få panikk. Når jeg for eksempel skal på kjøpesenteret så har det seg slik at jeg ikke kan gå alene dit, men ha med meg noen som står meg nær. Jeg pleier alltid å ha med meg lillebroren min fordi han er ikke redd for og skille seg ut og er seg selv hele tiden, noe som gjør at jeg glemmer angsten, men det kommer helt an på hvilken dag jeg har, om jeg har en god eller dårlig dag. Jeg er utrolig glad i shopping og har vel egentlig shoppet mer på nettet enn i offentligheten grunnet til angsten. Når jeg må på kjøpesenteret så må jeg dit, men da liker jeg alltid og ha med meg noen dit. Det hender at jeg får panikkanfall og må bare løpe inn på do og stenge meg inne til jeg føler meg bedre, og da kan det også hende at jeg bare må sette meg ned og begynne og gråte til jeg er ferdig med og tenke. Når jeg får de panikkanfallene så blir jeg både kvalm, kald, klam, varm og begynner og skjelve. De gangene det har skjedd og skjer, det er da jeg for det meste har vært eller er alene ute. Det er rett og slett urettferdig at mennesker får denne lidelsen. 



Jeg har vel aldri vært noe glad i å vise andre at jeg sliter med meg selv innimellom og det gjør jeg ved å smile og vise andre at jeg ikke har det vondt. Det er slitsomt og "fake" seg selv iblant, fordi det tapper så mye energi og det er jo ikke å være meg selv ved å være slik. Det verste med sosial angst er vel når jeg skal på familiemiddager enten hos min familie eller andre familier. Det er da disse anfallene plutselig dukker opp, fordi jeg er skeptisk på meg selv. De tankene som kommer inn på disse tidspunktene er "hva skjer nå", "kommer jeg til å falle", "ler de av meg", "ser de på meg fordi jeg er stygg", "nå ser de på meg fordi jeg har uren hud eller ikke ser bra ut". Det er altfor masse tanker og det gjør at jeg også sover altfor godt når jeg skal legge meg til kvelden. Det er KUN fordi jeg bruker krefter og energi på og tenke, styre og ordne på hva andre tenker om meg og hva de syns om meg. Det hender jeg blir kalt paranoid når jeg forteller noen om dette, men det ikke alle veit er at jeg har sosial angst av disse som hører hva jeg tenker og føler. De tror vel kun at jeg er gal eller noe. Det er mange tror er at jeg er bitch og at jeg gir blikk fordi jeg ikke liker vedkommende. Det har jeg hørt veldig mye, men de blikkene gir jeg ikke med meningen, men fordi jeg er usikker og vet ikke hvordan jeg skal forholde meg i offentligheten. Jeg kan heller ikke ta buss eller tog uten og ha disse problemene med meg selv. Jeg liker helst og bli kjørt til skolen om det går bra, men det kan jeg ikke leve med resten av livet heller. Det kan bli et stort problem for meg i trafikken hvis jeg skulle fått lappen. Det hadde vært fint og fått lappen på bil kjenner jeg, slik at jeg slipper og være avhengig av andre rundt meg fordi jeg har daglig 'sosial angst', men den tid får vise. Er nok veldig redd for og være alene og bli forlatt, men det er jo bare en tilfeldig tanke iblant, for sånn er det ikke. Jeg har en blogg og den bloggen her blir brukt til og få ut følelser og tanker. Jeg syns ikke psykolog er noe og skryte av, for jeg har ikke fått den hjelpen jeg skal få føler jeg. Noen hjelper det for og dra til psykolog, mens andre må bare hjelpe seg selv oppover. Det er sånn det er, men fysøren så slitsomt det er og ha angst. Jeg unner absolutt ingen det her og jeg misunner absolutt alle som kan leve en normal hverdag og ikke er redd for og vise seg selv, eller være seg selv. For det å gjemme seg for resten av livet er ikke noe man vil, men det er faktisk et valg du må ta selv. Det er utrolig viktig og ha noen å snakke med og det har jeg heldigvis, selv om det kan være et tema som er utrolig vanskelig og snakke om. 





  

Marielle Johnsen
Syns det er fantastisk at du skriver dette sånn at folk vet hva det er. Jeg vet akkuratt ossen du har det men jeg svimer av når jeg får de anfallene etter en stund med skjelvinger så stå på dette klarer vi begge å leve med😊
22.01.2016, 18:12
GINA
Marielle Johnsen: Takk for det Marielle <3
22.01.2016, 18:18
URL: http://ginaschoyen.blogg.no/





Hei! Gina Schøyen er mitt navn, er 19 år og kommer fra sommerbyen Sandefjord.

Alle henvendelser kan sendes til: Ginablogg@hotmail.com

Kategorier


Arkiv



Annonser








hits